Det er Her og Nå

For noen år siden gikk jeg en tur med en veninne til noen gamle kobbergruver. Vi gikk en sti opp en fjellside med bjerkekratt, litt grønt gras og ur, det var vel vår. Litt grått og fuktig var det.

Da vi kom opp et stykke, var det ganske bratt og langt ned på en side. Vi holdt oss vel litt i hverandre, i bjerker med godt rotfeste, balanserte og plantet føttene med omhu. Men vi kom oss fram til hullet i berget det blå og kløv ned en stige til mørket. Etter at synet virket bedre, søkte vi oss fram til en hylle med litt jord å sitte på, tente noen telys, spiste litt og drakk noe varmt.

Det ble vel sagt så mangt, men jeg husker spesielt hun sa at "det er her og nå vi lever".

For noen dager siden sa en annen klok kvinne, som har levd en god del lengre enn jeg, det samme.

Noen klarer å beskrive dette ned i detaljer med ord, jeg tror disse har forfatterevner. Det er en kunst. Livet er her og nå, real reality. Her og nå regner det.

Meg selv og håret

Ok, da var bildet på plass. Jeg har mye lengre hår nå. Panneluggen når ned under nesen og er ganske irriterende hvis det ikke er holdt på plass av en caps eller en solid dæsj med hårvoks. Jeg har bestemt meg for ikke å gå til frisøren på en stund. Når jeg først har møtt opp, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg klipper meg sjelden. Får spørsmål om jeg skal bestille time for neste gang, for det er lurt. Er av typen som ikke liker å planlegge, en fast avtale langt fram er en begrensing av friheten. - Og jeg er nok litt gjerrig. Men jeg liker jenta som pleier å frisere meg, hun er en sagviniker. Det føles alltid bra å ha klippet seg, fått hårmassasje, den sedvanlige frukt-teen som jeg tilbys og kanskje en liten prat. Det føles bra, og jeg glemmer det mellom hver gang. - Jeg skal gå å klippe meg en dag, nå.

Profilbildet jeg har brukt på noen av de håpløse nettsjekkestedene er dette som er tatt like etter en klipp. Kanskje det er fint å være anderledes enn man fremstiller seg? Man blir lei av seg selv.

For noen er håret en del av sjelen, se på noen av bildene til Munch. Noen klipper seg når de bytter make. Jeg klipper meg når jeg blir mer irritert over kilingen i ansiktet enn gleden jeg har over å la vinden blafre i det av farten når jeg går.

Om mønstre og moderne design

Jeg liker sjel. Gjenstander mennesker har laget med hendene og skåret dekorative mønstre i har sjel. Håndverkeren har lagt litt ekstra i arbeidet, en signatur. Husker et program om Snøhettas nye bibliotek i Alexandria hvor de sammenlignet en nydesignet stol for biblioteket og en tradisjonell egyptisk ibenholt stol med intarsiarbeider.

Nydesignet hadde flotte linjer, var naken og strømlinjeformet. Lett å frese ut og bøye til av en plate, eller et laminat. Den egyptiske stolen hadde mønstre av perlemor, elfenben, kanksje noe metall, korall eller et annet eksotisk materiale. - Nitidig arbeide med kniven, sagen, filen, lime, vente til det tørker, så file slett, og så gjenta det. Til slutt slipe med finere og finere slipemasse og polere. Eldgamle mønstre som har sin betydning. Jung kalte noen slike mønstre for "Mandalaer", symboler for "Selvet". En slags "sjelelige linser" til å fokusere sinnet eller for å uttrykke sjelelig harmoni. Vi har dem på hardingfelene våre, i tepper, på tallerkener, på gamle stabbursdører, under gamle lagga trekopper, i rosetthjulene i kirkene, i klokkeskiver, i beinarbeider, mange steder i kunsten, i kunsthåndverket. Man finner det igjen i kulturene over hele verden. De har en slags magisk kraft.

Hvis noen satte fram den nydesignede stolen eller den interasiadekorerte, hvilken av dem ville du følt størst verdighet ved å sette deg i?

Kan høre hjertet kneppe i laptop høyttaleren

Er det fler en jeg som ligger med laptopen på brystet og surfer eller skriver om kvelden? Når det ikke er musikk over høyttaleren, kan jeg av og til høre "knepp" fra hjertet. Tror det må være et slags EKG signal. Er det dette haiene kan sanse?