Meg selv og håret

Ok, da var bildet på plass. Jeg har mye lengre hår nå. Panneluggen når ned under nesen og er ganske irriterende hvis det ikke er holdt på plass av en caps eller en solid dæsj med hårvoks. Jeg har bestemt meg for ikke å gå til frisøren på en stund. Når jeg først har møtt opp, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg klipper meg sjelden. Får spørsmål om jeg skal bestille time for neste gang, for det er lurt. Er av typen som ikke liker å planlegge, en fast avtale langt fram er en begrensing av friheten. - Og jeg er nok litt gjerrig. Men jeg liker jenta som pleier å frisere meg, hun er en sagviniker. Det føles alltid bra å ha klippet seg, fått hårmassasje, den sedvanlige frukt-teen som jeg tilbys og kanskje en liten prat. Det føles bra, og jeg glemmer det mellom hver gang. - Jeg skal gå å klippe meg en dag, nå.

Profilbildet jeg har brukt på noen av de håpløse nettsjekkestedene er dette som er tatt like etter en klipp. Kanskje det er fint å være anderledes enn man fremstiller seg? Man blir lei av seg selv.

For noen er håret en del av sjelen, se på noen av bildene til Munch. Noen klipper seg når de bytter make. Jeg klipper meg når jeg blir mer irritert over kilingen i ansiktet enn gleden jeg har over å la vinden blafre i det av farten når jeg går.