Om mønstre og moderne design

Jeg liker sjel. Gjenstander mennesker har laget med hendene og skåret dekorative mønstre i har sjel. Håndverkeren har lagt litt ekstra i arbeidet, en signatur. Husker et program om Snøhettas nye bibliotek i Alexandria hvor de sammenlignet en nydesignet stol for biblioteket og en tradisjonell egyptisk ibenholt stol med intarsiarbeider.

Nydesignet hadde flotte linjer, var naken og strømlinjeformet. Lett å frese ut og bøye til av en plate, eller et laminat. Den egyptiske stolen hadde mønstre av perlemor, elfenben, kanksje noe metall, korall eller et annet eksotisk materiale. - Nitidig arbeide med kniven, sagen, filen, lime, vente til det tørker, så file slett, og så gjenta det. Til slutt slipe med finere og finere slipemasse og polere. Eldgamle mønstre som har sin betydning. Jung kalte noen slike mønstre for "Mandalaer", symboler for "Selvet". En slags "sjelelige linser" til å fokusere sinnet eller for å uttrykke sjelelig harmoni. Vi har dem på hardingfelene våre, i tepper, på tallerkener, på gamle stabbursdører, under gamle lagga trekopper, i rosetthjulene i kirkene, i klokkeskiver, i beinarbeider, mange steder i kunsten, i kunsthåndverket. Man finner det igjen i kulturene over hele verden. De har en slags magisk kraft.

Hvis noen satte fram den nydesignede stolen eller den interasiadekorerte, hvilken av dem ville du følt størst verdighet ved å sette deg i?